Hei alle sammen!

Da er vi snart inni et nytt år, tiden flyr jo eldre vi blir! Som nevnt i tidligere innlegg har det vært et spesielt år, på godt og vondt. Og jeg går ikke noe mer inn på dette her.

Linus har blitt nr 9 på Mestvinnerlisten for 2010, Falco ble nr 14 (med bare 6 utstillinger). Og jeg er så stolt av dem begge to. 

Vil også benytte anledningen til å gratulere Kristi og Pettern med Mestvinnende HannHund - Belmondo de Beaute Blanche. Og Beate og Berit Konstad med mestvinnende tispe 2010 - 'Elvis' Alta Colina's Donna Diosa :o) sistnevnte er King sin mor.

Og masse gratulasjoner til alle som har vært på utstillinger og vist frem sine flotte hunder.

Som den Pygale damen jeg har blitt, så har jeg (vi) vært med på mange utstillinger, og med påfølgende sosialt samvær. For selv om vi er konkurrenter på utstilling, syns jeg det sosiale er meget bra utenom. Vi prater hund i øst og vest, og ler av pyenes mange rare påfunn og oppførsel. For det er nettopp det som er så spesielt med disse hvite ulldottene, de har sjel, sjarm og en egen vilje som gjør at vi blir så glad i dem (og ganske sinte og frustrerte innimellom).

Hva skal man da tenke fremover mot neste år mon tro? Hva skal prioriteres? Utstillingskalenderen er gjennomgått forlengst, datoer er merket av i almanakken, beskjed gitt til sjåføren etc. Men er det bare utstilling som gjelder? Jeg er av den oppfatning at det livet du gir hunden gjennom daglig pleie (turer i ulike terreng, kjærlighet etc) er vel så viktig, og vil også gjenspeile seg på utstillingene i form av fysisk kondisjon og mentalitet hos våre store hvite. Det er klart at den jobben oppdrettere gjør med å hele tiden forsøke å avle frem det beste etter standarden er et viktig grunnarbeid, og vi som valpekjøpere får dra nytte av deres iherdige leting etter de beste kombinasjonene. Oppdrettere er også konkurrenter seg imellom, men jammen er de flinke å dra nytte av hverandres kunnskap også. 

Også var det vi som har hannhunder da. Vi er jo alltid spente når vi skaffer oss en om hvordan den vil utvikle seg. Vil den få et godt gemytt, være fysisk tilnærmet standarden, og til slutt; kanskje er det noen oppdrettere/private som ønsker å benytte nettopp vår hund i videre avl? Og nettopp det vil være stor stas, ikke bare for oss som eier denne hannhunden, men også for den oppdretter hunden kommer fra.

Helse vil også alltid være et stort tema i hundeverdenen, også for meg siden jeg er sykepleier. Vi håper alltid å få den perfekte hund, som aldri blir, eller har vært, plaget av sykdommer. Jeg kan ikke la være å dra paraleller til min egen profesjon. I min søken etter en definisjon på 'helse' viser det seg at de fleste vitenskapelige artikler innen veterinærmedisin bruker Verdens Helseorganisasjons definisjon som utgangspunkt. Den lyder som følgende:

 'Health is a state of complete physical, mental and social well-being and not merely the absence of disease or infirmity.' (who.int)

Videre sier NKK i sine retningslinjer for avl at målet bør være å:

Målet i hundeavlen er funksjonelt sunne hunder, med en rasetypisk konstruksjon og mentalitet, hunder som kan leve et langt og sunt liv til glede for seg selv, sine eiere og samfunnet.

Ut i fra dette består ikke hundens helse utelukkende av klinisk helse, som mange hunde eiere og oppdrettere er mest opptatt av. Den kliniske biten er for all del viktig, men personlig mener jeg at det blir for snevert.

Innen klinisk helse er det mange faktorer som spiller inn.

* Vi har de som er overførbare mellom hund-menneske som: Rabies, og ulike ormer/makker som smitter via avføringen til hundene (bendelorm, rundorm).

* Så har vi de genestiske sykdommer, som blir viet stor oppmerksomhet. Og disse er spesielt utsatt i renrasene. De vi ofte ser mest på er hofteleddsdysplasi og patellaluksasjon. Også gen for døv- og blindhet kan være et problem. Det diskuteres også om kreft kan til en viss grad være genetisk, og dermed er enkelte linjer/raser mer disponert.

* En rekke parasitter kan også gå ut over våre kjæledeggers helse, f.eks: Hjerteorm, rundorm, bendelorm. Vi har lus, flått og midd. Alle disse er ubehagelige på ulike måter, men behandles lett med medisiner.

* Det finnes også en rekke ulike mat typer som kan være giftige/farlige for hunden. Sjokolade er direkte giftig da denne inneholder et stoff som heter theobromine, dette er et stoff som hunden ikke er i stand til forbrenne på en effektiv måte, og kan derfor finnes i blodomløpet i over 20 timer. 'Sjokoladeforgiftning' kan føre til: hjertebank, hallusinasjoner, hjerteinfarkt, sterk diare, indre blødninger og epileptiske anfall.

Rosiner og druer kan føre til nyresvikt, men mekanismen bak er ukjent. Noen hunder kan bli forgiftet av en drue/rosin, mens andre kan spise mye mer og det fremdeles ikke skjer noe. Altså er dette veldig individuelt.

Løk inneholder thiosulfat, et stoff som gir hemolytisk anemi og er en livstruende tilstand. Thiosulfate påvirkes ikke av steking eller koking.

Macadamia nøtter kan føre til skjelvinger, stivhet, feber og magesmerter. Mekanismene bak dette er ukjent.

Det MENTALE aspektet er også nevnt i NKK's retningslinjer. Der linjer med utypisk atferd og  aggresiv mentalitet ikke skal avles på.

ARV OG MILJØ:

Utenom alle disse fysiologiske/kliniske faremomentene, er det min personlige mening at miljøet er vel så viktig.

'Ethvert oppdrett må bygge på kunnskap om riktig oppfostring av valper, både med hensyn til fôring, håndtering, mosjon og sosial stimulering som grunnlag for utvikling av god fysisk og mental helse.' (NKK's avlsstrategi)

Når oppdrettere har dette som utgangspunkt, er det vår plikt som valpekjøpere å videreføre alle disse momenter. Det er gjennom den daglige omsorg og pleie av våre hunder at de utvikler seg til å forhåpentligvis bli det som er målet for NKK's avlsretningslinjer, nemlig det å få funksjonelt sunne hunder, med rasetypisk konstruksjon og mentalitet.

Oppdrettere legger grunnlaget med hensyn til å søke å finne klinisk friske avlsdyr, mens vi som valpekjøpere gjør den livslange- og for meg nesten viktigste faktoren: å sørge for at hunden får den stell og pleie den har krav på. Hundene er hjelpeløse og totalt prisgitt at vi som dets eiere gjør det beste, og lærer oss å tyde hundens signaler dersom noe inntrer. Vi skal sørge for vaksinasjoner for å forebygge, de skal ha et godt og riktig kosthold, de skal få mosjon i ulike typer terreng daglig, de skal sosialiseres og trenes til å utføre visse oppgaver. Det er viktig at hundene blir stimulert på en positiv måte gjennom vårt hundehold. Det høres så enkelt ut, men for mange er det desverre slik at de ikke er i stand til å gjennomføre alt. Kanskje er det da på tide å gå litt inn i seg selv og finne ut om hundehold er det riktige for en. Det er mye viktigere å være ærlig med seg selv og gjøre noe med dette (omplassering f.eks), enn at hunden skal lide både fysisk og psykisk pga ignorering av et 'problem'

Mangfoldige ganger gjennom disse årene har jeg hørt 'Vi må jo avle på friske hunder'. Og hele denne tiden som hunde-eier har dette spørsmålet svirret i hodet:

Hva er friske hunder??

Frisk blir ofte definert som :Det å være fri fra sykdommer her og nå.

En definisjon er: Bra, førlig, helbredet, i god form, i vigør, klar til dyst, levende, livfull, livskraftig, oppegående, opplagt, pigg, rask, restituert, rørig, sprek, sprudlende av liv, sunn, uthvilt, utsovet, vel tilpass, vital.

Som vi ser er det å være frisk noe som omfavner det meste. Også det å være helbredet/restituert. Enkelte tilstander i en hunds liv som noen kaller å være syk, kan ved behandling bli frisk. Mange diskuterer hva som er sykdom hos en hund. Men enkelte såkalte sykdommer trenger ikke føre til at en hund ikke er frisk all sin levetid.

Hva er definisjonen på syk/sykdom da?

En definisjon er: Sykdom er en tilstand som er kjennetegnet ved en forstyrrelse i funksjonen til et eller flere organer, eller av det generelle velbefinnende.

En enkel definisjon av sykdom er ikke lett å gi. Å si at sykdom er forstyrret helse har ingen mening hvis helse bare defineres som fravær av sykdom. Med helse menes i dag, som nevnt ovenfor, i følge Verdens Helseorganisasjon: En tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velbefinnende, ikke bare fravær av sykdom eller funksjonshemming.

En sykdom kan altså være forbigående og/eller livslang. Det er også veldig individuelt hvordan den enkelte hunds tilstand er ved de ulike tilstander. Enkelte sykdommer/tilstander kan være svært hemmende for noen, og i liten grad hos andre hunder. Er da den hunden som er plaget mer syk enn den som er mindre/ikke plaget når det gjelder en sykdom. Det kan også være at den som ikke er plaget, heller aldri har fått noen diagnose, og dermed kan avles på, og dens valper kan bli plaget og får diagnose. Dette er umulig å vite for oss og oppdrettere på forhånd. Det å tro at to hunder som blir parret er friske, er umulig å vite 100%. Noen hunder er mer disponert for sykdommer enn andre, noen har bedre immunforsvar enn andre (derfor fremstår den friskere), noen har sterker beinbygning enn andre, noen har sterkere hjerte enn andre, noen har bedre lungefunksjon enn andre osv. Mange av de som har både den 'svake og sterke' siden av helse, kan leve symptomfritt og være friske hele livet, og vise versa. Som hos mennesker, ALT ER INDIVIDUELT. Det som kan være litt frustrerende oppi alt er at hunder kan ikke si til oss hva som er galt, og hvordan de føler seg. Vi må trene øyet og lære oss å lese hundens signaler. Vi kan lett lese hundens problemer hvis det har med skjelettet å gjøre (halting). Det blir verre når det er indremedisinsk. Selv om vi kan se en del gjennom hvordan avføringen/urinen er, og høre hvordan pusten er, er det uttallige tilstander vi ikke har mulighet til å observere. Hvis vi ikke klarer å sette fingen på noe konkret, må vi til veterinær for en grundigere undersøkelse av almenntilstand, oftest gjennom blodprøver, røntgen eller ultralyd.

Det som er målbart, og kan dokumenteres innen hundehelse har oftest med de genetisk nedarvede sykdommer å gjøre. Det genetiske har også mye med antagelser å gjøre. Her er en artikkel som kan være nyttig i forhold til Pyreneerhunden.

Pyreneerhund:

  De lidelser er oppført i de første tre kategoriene nedenfor er antatt å ha en arvelig basis, eller er kjent for å ha en forkjærlighet for denne rasen ('rase predisposisjon').   Dette betyr at lidelsen forekommer hyppigere i denne rasen i forhold til andre raser. Sunn fornuft tilsier at dette er arvede lidelser, men for mange raser og mange lidelser, fastslår at studiene og arvegangen eller frekvensen i rasen ikke har blitt utført, eller er usikker.

 Vi har listet lidelser som det er en generell enighet blant de som forsker på i dette feltet, og blant veterinære utøvere, at tilstanden er betydelig i denne rasen.  Der arvegangen er kjent, informasjon er dette inkludert på den koblede sykdommen siden.  De mest populære raser pleier å ha den mest lidelser oppført fordi det er et større antall hunder berørt, og dermed flere muligheter til å gjenkjenne en rase predisposisjon for en bestemt lidelse.   I tillegg vil sannsynligvis at mer ukritiske oppdrett av disse rasene, vil føre til en høyere forekomst av nedarvede lidelser.  I mindre vanlige eller nyere raser, kan det være noen lidelser oppført eller listen over lidelser kan være ganske kort, fordi det kan ta litt tid før nok hunder er påvirket til å gjenkjenne en arvelig tilstand.

 Den siste kategorien viser forhold som har vært rapportert sporadisk, og kan være arvelig i denne rasen.

Viktigste
 Disse lidelser er relativt vanlig i denne rasen, og om mulig, arbeides det for å utrydde dem.  Spør oppdretter om disse forholdene i hans eller hennes hunder. Disse lidelser kan alvorlig påvirke helsen til kjæledyret ditt, og kan kreve medisinsk eller kirurgisk inngrep. 

 Hofteleddsdysplasi

Andre sykdommer som har økt forekomst i denne rasen

 Disse lidelser forekommer sjeldnere eller er mindre ødeleggende enn de som er nevnt ovenfor.

Cervikal ryggvirvel ustabilitet

Chondrodysplasia

Døvhet

Ektropion

Entropion

 Albue dysplasi

Trikuspidalklaff dysplasi

Lidelser knyttet til eksteriøre

 Disse lidelser er direkte relatert til konformasjon eller standarder for rasen.  Selv om disse forholdene har i mange tilfeller blitt så vanlig at de blir akseptert som normal for rasen, kan de likevel forårsake alvorlige fysiske problemer og ubehag for hunden.   En bestanddel av ansvarlig avl er å avle vekk fra de mest ekstreme konformasjon som forårsaker disse fysiske problemer.

Ectropion Ektropion

  Entropion Merk: Vizsla Club of America har anerkjent entropion som en uakseptabel problem i deres rase, og råder oppdrettere ikke å avle berørt dyr.  Slik lederskap ved raseklubber er viktig i nedslående dette og andre uønskede egenskaper.

 Andre lidelser som kan være arvelig i denne rasen

 Disse lidelser har vært rapportert sporadisk, og kan være arvelig i denne rasen.

Blødningsforstyrrelser (faktor XI-mangel )

Synsnerven Hypoplasia

Glanzmanns trombasteni

von Willebrands sykdom

 Kilde: http://www.upei.ca/~cidd/intro.htm

Min personlige konklusjon av hele helseaspektet hos hund at det er umulig å avle på 100% friske hunder. Dette fordi det er umulig å vite om hundene er friske, selv om de ser friske ut. Hundenes arvemateriale er det umulig å vite for enhver oppdretter/hunde eier. Genmateriale til en hund kan finnes i generasjoner bakover uten å ha vært synlig pga diverse krysninger osv. Men plutselig kan det dukke opp igjen i et valpekull, for så å være borte i generasjoner. Det er umulig for en oppdretter å ha 100% informasjon om den enkeltes hund's helsetilstand fra ulike andre oppdrettere.

Så har vi den del av helsen som ikke er målbar: MENTALITET. Hvis jeg personlig skulle utelukkende velge ut en hund ut i fra klinisk helse, uten å ta hensyn til mentalitet hadde jeg tabbet meg ut. Noe mentalitet går an å 'styre', men også her viser det seg at dette går igjen i ulike linjer. Når dette ikke dokumenteres (siden det ikke finnes noen 100% objektive parametre) kan det bare avgjøres ved å møte hundene og observere hva en selv opplever som godtatt og ikke godtatt når det gjelder hundens mentalitet.

Hvis jeg skulle velge valp fra et kull der jeg hadde valget mellom et kull der den ene har HD c men er funksjonelt frisk, begge har utmerket gemytt - og det andre kull der begge foreldre har topp fysisk helse, men dene ene forelder (eller begge) har et uheldig gemytt (etter mine personlige observasjoner): Da hadde jeg selvsagt valgt fra det kullet med utmerket gemytt. Jeg hadde nok også sett på søskene til HDc hunden hva de hadde.

Men for meg i det daglige er det alfa-omega at hunden jeg velger kan omgås andre mennesker og dyr, og oppføre seg tilnærmet lik det som standarden sier.

Konklusjonen er: Helse er veldig komplisert, og å tro at avlsdyr eller valper er 100% friske nekter jeg å tro er tilfelle. Hver enkelt av oss velger hund ut i fra hva vi prioriterer som gode egenskaper ved å observere foreldredyr. Selv om det ikke er gitt at valpene vil bli like foreldrene gir det oss en viss pekepinn.

Dette ble en laaang avhandling, men det er nå mine tanker rundt temaet, og det finnes tusenvis av forskjellige meninger der ute, likedan som vi velger valp utifra mange forskjellige egenskaper.

Ha en fortsatt god Januar folkens :o)

Kjære alle sammen!

Nå er vinteren kommet, og det er iskaldt ute for en stakkars Jærbu som er vandt med regn frem til jul.

Mye har skjedd siden sist, både på godt og vondt. Alle vet at jeg gledet meg veldig til det kommende kullet til Elvis (Alta Colina's Donna Diosa). Da jeg ankom Skotselv til dobbeltutstilling i Drammen var de på ultralyd. Da de kom tilbake stupte jeg og Beate til pc'en for å se på innholdet i Elvis. Vi visste det ikke ble et stort kull. Vi så det var 4 valper, og kanskje en til. Og det hadde vært typisk min flaks at det ikke hadde vært noen gutter, men vi bestilte to av hver. Jeg hadde også et møte med Elvis før jeg dro, og hun skulle bare kose som vanlig. Jeg hadde jobbehelg da terminen nærmet seg, og mobilen var trygt plassert i lommen min. Men fødselen startet mandagen, jeg tente blå lys her og pulsen var veldig høy. Jentene kom på løpende bånd, 3 stk, så kom det en gutt og da ble det liksom litt slutt og motet sank. Tårene strømmet på og jeg hadde gitt opp. Beate ringte og sa jeg måtte ta det med ro, det er ikke ferdig enda. Nesten en time etterpå tikket det inn en sms og det kom en gutt til. Jubelen stod i taket, og gledestårene strømmet som bare det. De var bare så skjønne alle sammen. Etter to uker satte jeg meg på natt toget og dro til Drammen. Ikke ville jeg presse meg på Elvis, men søte henne smilte og logret og ønsket meg velkommen. Det ble en koselig dag med masse valpe og Elvis kos.

Gleden skulle vise seg å være kortvarig. Den bitte lille tispevalpen døde etter kort tid, og rett etterpå (før jeg dro til Drammen) hadde også en annen tispevalp dødt. Kullet på fem hadde blitt til tre. Ikke nok med det så mistet Beate både Gunda og Fred på kort tid. Og en dag jeg hadde vært på nattevakt, ringte Beate til tross for hun visste jeg nok sov. Søvndrukken tok jeg telefonen, og Beate sier Elvis er død. Jeg farer opp og er lys våken. Hun hadde dødd hastig hjemme. Jeg syns så synd på Beate og Berit som hadde fått mer enn nok på meget kort tid, og jeg led med dem som så mange andre gjorde. Etter hvert så vokste de tre gjenlevende seg til, Bubbles ble reserveoppdrager og Beate ble mamma'n til de små. Så var det det å velge valp da. Jeg visste vel helt fra jeg var på besøk der hvilken jeg ville ha, men holdt korta tett til brystet. Det endte med at jeg fikk velge hvem av dem jeg ville ha. Og jeg hadde bestemt meg for at da skulle jeg følge magefølelsen, og det var jo selvfølgelig King, den sistfødte som jeg ikke trodde skulle komme, og som kjentes riktig ut for meg da jeg holdt han i mine hender. Det var en gledens dag da vi kunne reise til Skotselv og hente han.

Før jeg skulle hente King jobbet jeg inn mange vakter slik at jeg kunne få to uker mammaperm når King kom hjem til oss. Det ble både 40, 50 og 60 timer jobbing i uka i Sept/Oktober. Dette ble tydeligvis for mye for kroppen min, selv om jeg ikke var noe spesielt stresset. En kveld jeg skulle på jobb, kjørte jeg pent og pyntelig avgårde. Jeg husker jeg tenkte 'at i kveld skulle jeg tatt toget'. 20 minutter etterpå våknet jeg i bilen til ambulanse, politi og brannmenn og masse blålys. Og jeg var overbevist om at jeg hadde stoppet for å hjelpe noen som hadde vært i en ulykke. Men da alle henvendte seg til meg gikk det opp for meg hva som hadde skjedd 'Å nei, ikke et epilepsianfall NÅ'. Men det var det, og førerkortet har blitt inndratt igjen. Noen reagerte kanskje på at jeg offentliggjorde dette på facebook. Min intensjon var ikke å fremheve meg selv, men at flest mulig skal vite om det i tilfelle det skulle skje igjen, hvilket jeg håper det aldri gjør igjen. Det er liksom veldig vanskelig å si i fra om hva det er når en ikke er ved bevissthet selv.

Så har jeg også vært ivrig på malefronten. Den årlige PWC messen skulle avholdes første helgen i November. Så på toppen av all jobbingen, ble det mye maling på porselen - figurer, boller, skåler og kopper. Som vanlig fikk jeg ikke malt halvparten av det jeg hadde tenkt, jeg hadde så lyst å  ha med grøt-tallerkener i flere varianter, barnesett mm. Får håper det blir bedre tid til mer varer neste år. Salget gikk strålende på messen, og jeg hadde nesten ikke varer igjen. Alle grøtboller ble solgt på de to første timene. Og masse nissefigurer forsvant første dagen. 'Crazy people' kopper og krus gikk som varmt hvetebrød på lørdagen. Til slutt hadde jeg nesten ikke varer igjen. Det var noen utrolig flotte dager, og jeg ble kjent med noen flotte 'oljefruer' fra Italia som hadde stand ved siden av meg.

Helgen etterpå dro vi til Skotselv for å hente lille King. Åååååå herlighet som jeg hadde lengtet til den dagen. 4 hele måneder i spenning (fra parring til fødsel til henting)!!!! Det var herlig å komme frem, og Arne kom ut og sa 'du skal vel rett inn dit du' og pekte mot valpegården. Og gjett om jeg skulle, det var en vilter liten gjeng der inne. Mange følelser ble forløst, og det var ikke fritt for at noen tårer kom frem igjen. Vi tok med småttisene inn, og det ble masse kosing. Så var det julebord med ribbe med tilbehør, og riskrem til dessert hos Berit og Arne. Og masse tulling med barna til Beate og Hans-Erik, de er bare så herlige. Søndagen kom og en god frokost ble intatt før det bar hjemover. King var litt urolig og laget lyder frem til Drammen. Etter det var det stille, ikke spydde han og vi kjørte faktisk helt til Kristiansand før vi stoppet. Der var det lufting, King syns asfalt var noe rare greier å gå på. Når vi kom hjem og hundene skulle bli skikkelig kjent, var Linus temmelig streng med denne lille og viltre krabaten. Han fikk sagt i fra hvor skapet skal stå. Etter 5 dager løsnet det helt for Linus, han tok med seg King ut i hagen på lek, noe han gjør hver formiddag og kveld. Går Linus ut, dilter King etter han (akkurat som Linus gjorde med Falco). Nå får King være med storebror å gå tur, og det er stor stas og King går så stolt og rak etter Linus. Jeg tror vi skal få mye glede av King i årene fremover, han har den karakteren jeg ønsket meg mest av alt. Og han er så kjærlig og god. Han har også noen uvaner som må plukkes av han.

Som dere skjønner har det vært mange blandede følelser i høst fra glede til sorg, og fra sorg til glede igjen. Jeg har sagt det før og sier det igjen: 2010 startet og sluttet godt, men i mellom der har det vært et helt forferdelig hundeår. Mange har mistet sine trofaste følgesvenner, og mange har fått nye følgesvenner. Måtte 2011 bli et fortreffelig år for alle sammen. Vi sees ganske snart.

Oppdateringer på hjemmesiden er gjort under 'King: stamtavle, galleri, foreldre'. Og Falco har fått minneside med galleri. Mine varer til PWC messen kan du se på 'Galleriet' og under 'Kunst: Porselensmaling'

Mange varme hilsener fra Sigrid, Linus og King.

Hei igjen, alle sammen!

Da var nok en måned gått siden sist, og høsten begynner å gjøre sitt inntog. Kaldere og mørkere kvelder, med mer kos inne. Det blir mindre på hundeutstillings fronten, selv om noen gjenstår.

Siden sist har jeg vært på Bjerke og i Drammen på dobbeltutstilling begge ganger. Og jeg er snart fast inventar på Skotselv, tusen takk til Beate & Co som alltid er så gjestfrie. Og det er alltid stas å hilse på hundene der, spesielt Elvis (bombe). Når hun står og tripper med forbena av ivrighet, prater og smiler på samme måte som Falco, er det blandede følelser som kommer. Det er morsomt å se familielikheten, men så kommer også savnet. Det var så veldig fint å se på når Linus og Elvis lå sammen og hvilte i hundegården på hundehus-plattingen, såååå søtt :o)

På Bjerke fikk Linus CK og uplassert begge dager, han var plassen bak å bli plassert begge dager noe som var litt irriterende. Men sånn er livet, det går opp og ned i utstillingsverden. Jeg vil gratulere Belmondo, Simone med BIR og BIM tittel og dermed Cruft kvalifisert. Cherie og Sander med Norsk Vinner 2010 tittel. Og Storwartz Aida med Cert og Championat. Og Cherie med Cert og Championat på søndagen. Samt Peik (Alta Colinas Isbjørnen Ivan) med Cert. GRATULERER TIL DERE ALLE SAMMEN.

Avslapping og prating rundt ringen før det braker løs.

Jeg og Linus i farta :o)

Helgen som var, var det dobbeltutstilling i Drammen, arrangert av Leonbergerklubben og KSS. Vi var litt spente på 'Henning' (Alta Colinas Hårfagre Henning) siden dette var hans aller første utstilling noensinne. Han visste vel knapt at det fantes andre raser enn Pyer i denne verden. Men du verden, han klarte oppgaven med glans, ble BIR på sin første utstilling med cert, og 3 Beste Hanne andre dagen. Hvem hadde trodd det, begge certene på to mulige. Og han var rolig og dannet når han ikke var i ringen, imponerende. 'Hilde' (Alta Colinas Heite Hilde) - fikk certet andre dagen. Sætras Dixi fikk certet første dagen, og Championatet :o) Sætras Bella til Reidun og Morten ble BIM lørdagen, og BIR andre dagen - stooort! Linus ble 3. Beste hanne lørdagen, og BIM på søndagen - Jeg er så glad og stolt av han :o)))) GRATULERER TIL DERE ALLE SAMMEN. Glemte nesten Jumm-Jumm som ble BIR valp begge dager - og 2 BIG andre dagen - GRATTIS. Og Eli med Lilou som ble BIM valp på søndagen - GRATTIS.

Beate og Alta Colinas Jumm-Jumm: BIR valp begge dager, og 2BIG på søndag :o)

Det var mange som fikk seg en latter av Linus sitt bedagelige vesen. På utstilling tar han livet heeeeeelt med ro. Han kan vel ikke helt forstå vitsen med å løpe rundt i ringen, og syns vel heller at oppgaven er kjedelig og ikke hører inn under en Pyrs arbeidsgjerning. Men med litt oppgiring, helst løpetid duft, går alt så meget bedre :o) Det morsomste er når vi vandrer rundt i boder og skal shoppe litt, kjeeeedelig syns Linus, så han legger seg like greit strekk ut (i boden) og hviler til jeg er ferdig med mitt. Og år jeg skal ta bilder ved utstillingsringen, flater han ut ved siden av meg. Mange som får seg en god latter av dette, ikke rart at jeg kaller han 'min lille søte klovn' :o))))

Det er også bestemt at det kommer en ny krabat i huset (hund altså). Det finnes både en plan A og B, så får jeg vente i spenning og se hva det blir. Jeg er like spent og lykkelig enten det blir det ene eller andre. Og det er ikke lenge til jeg får vite hvordan fremtiden blir :o)

Stor klem og mange hilsener fra Meg og Linus.

Laila gjør Alta Colinas Innsmigrende Iglesias om til en klovn he-he

Navnesøster Sigrid får høyt besøk av Iglesias :o)

Linus er såååå glad før han skal i ringen he-he

Kjære alle sammen!

Det har nå gått en måned siden Falco døde, og det har vært svært tungt. Nesten hver dag strømmer minnene på, og tårene triller. Det er noe spesielt med å miste den aller første hund, han var i sin beste alder og var på sitt fineste. Det er så mange som har mistet sin Pyr den siste tiden, det har ikke gjort ting så mye lettere, jeg føler med dere alle sammen. Også Falco's mormor - Gunda - måtte til slutt gi tapt. Jeg har slitt med mye skyldfølelse om jeg gjorde det riktige. Som Rieky - som eier Falco's bror Jergan skrev - 'det er som om to stemmer som snakker to forskjellige språk inni en: den fornuftige sier jeg gjorde det rette for Falco's skyld, den følelsmessige stemmen sier at det ikke var riktig'. Jeg vil nok slite med dette en stund, selv om jeg innerst inne vet at det var den riktige avgjørelsen jeg gjorde.

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har sendt hilsen til oss på facebook for 'Memorian videoen' jeg laget, og telefoner og sms jeg har fått: JEG SETTER STOR PRIS PÅ DERE ALLE. Desverre går det ikke an å legge inn denne filmen på hjemmesiden da det bare går an å legge inn bildefiler.

Ute i samfunnet har det også vært mange spørsmål, og sympati å få. Hele bygda her kjenner til 'de to store Hvite' som vi er ute å rusler tur med. Voksne som barn har stilt spørsmål, og det var i begynnelsen ikke lett å informere dem om hva som har skjedd. Barn har alltid kommet løpende og spurt om de kunne kose med hundene, og spesielt Falco har stått stille og latt seg klappe. Noen barn hadde vært på trappa og lagt ned blomster og en ball, de syns så synd på Linus som hadde blitt alene, at han måtte få en ny ball å leke. Barn er også slik at de må ha svar helt på det praktiske plan. Og når de spør hvor Falco er etter han døde er det ikke lett å fortelle at han er i en urne hjemme. Da sier de 'men han er jo så stor, får han plass oppi der', da har jeg måttet forklare hva å kremere er for noe og de skjønner hva dette er. Selv om mange barn syns prosessen høres litt voldsom ut.

Så skulle vi i bryllup til Falco's oppdretter på Alta Colina - Beate og Hans Erik. Alt gikk fint, helt til jeg begynte å møte de som eier kullinger til Falco. Marina fra Belgia som har hans søster Celice, og det verste var å treffe Hilde S som eier Ruben, og Martin som var pappan til Falco. Det samme med Hilde G som eier bror Knerten. Følelsene tok helt overhånd og gråten kom. Etterpå gikk det greit. Jeg var mest forbauset over reaksjonen min, og var slett ikke forberedt på den. Det var et flott bryllup, og fint å møte andre Py folk på en litt annen arena enn utstillingsringen.

Falco var også påmeldt til 5 utstillinger før han døde, Dødsattest måtte skaffes og den tunge veien til sekreteriater for å få refundert påmeldingsavgifter måtte gjøres. Jeg hadde ikke truffet Falco's søster, Elvis etterpå, og på utstilling i Nesbyen holdt jeg meg langt unna henne fordi jeg var redd for min egen reaksjon. Etter at Linus hadde vært i ringen og Elvis snart skulle i ringen, kom Elvis bort til meg (har skjemt henne litt bort med godis på diverse utst :o) ) Jeg bøyde meg nede og ga henne klem på hodet, og da kom det hulk og tårer. Hennes personlighet minner så mye om Falco at det ble rent for meget for meg. Uff, det er vondt å ikke ha kontroll over egne følelser, jeg er helt håpløs når det kommer til hunder og følelser. Det gikk bedre dagen etter, etter at jeg hadde fått kjælt masse med Elvis dagen før. Linus ble 3. Beste Hannhund begge dager og gjorde stor ære på Falco for resultatet syns jeg.

Etter utstillingen hadde vi leid hytte på fjellet der, hvor vi tilbragte noen flotte dagen. Også min manns barnebarn var med oss der. De tok seg turer til Langedrag og Vassfaret for å se på dyrene der. Jeg var i hytten med Linus da han ikke fikk adgang til parkene, og han er ikke så glad i bilkjøring. Vi slappet av, og jeg fikk brodert på bunadskjorten. Fredag bar det ned til min manns datter på Jessheim, og hans sønn på Nesoddtangen for å feire barnebarnet, Vår's, ettårsdag. Jeg hadde også meldt på Falco på utst på Exporama denne helgen, og vi måtte innom der med papirer. Jeg fikk litt oppgaver med litt handling av Alta Colina's Jumm Jumm, Alta Colina's Innbilske Inge og for å toppe det hele Elvis (Alta Colinas Donna Diosa). Det var kjempekoselig.

Da vi kom hjem igjen, kom mageverken igjen da jeg fikk se alle rosetter, premier, bilder mm av Falco. Det går bedre nå.

Når det gjelder Linus var han svært stille dagene etter Falco's død. Han sov mye, og sa svært lite. Han har heldigvis begynt å bli sitt gamle jeg. Han var alltid sammen med Falco, og nå når han er borte holder han seg i nærheten av oss hele tiden stakkar. Det er også som om jeg må bli kjent med Linus på nytt. Hvordan han reagerer ute blant hunder og mennesker uten Falco har endret seg litt denne mnd. Han lager ikke noe bråk heldigvis, men virker veldig glad når han får treffe andre hunder. Bevisst drar jeg der jeg vet det er mye hunder ute går for å observere, og han får øvet seg på å være selvstendig. Fremdeles elsker han å få løpe i det fri i fjellet, og han fikk løpe litt løs på stranden for å teste om han lystret innkalling, hvilket han gjorde, faktisk bedre enn Falco gjorde. Det kommer nok en ny venn til Linus her etter hvert, så får vi se hvordan han takler det - positivt håper jeg.

Til helgen er det dobbelutstilling på Bjerke, de to siste Falco er meldt på og jeg regner med ting blir lettere etter dette.

Min kjære Linus ble 4 år den 8. August :o))))

Mange hilsener fra Sigrid og Linus.

Kjære alle sammen

Det er med tungt hjerte dette innlegget skrives.

Falco lever ikke blant oss lenger. Falco har i løpet av de siste måneder mistet mye av 'spruten' i seg, han fikk oftere og oftere perioder hvor han fikk store smerter i venstre fot, og skrek til og fikk en liten uke hvor han haltet. Så var han god i et par uker før smertene var tilbake. I løpet av det siste året har gåturene våre gradvis gått i et tregere tempo, ved de siste turene når smertene var som verst var det så vidt han sèg avgårde. Jeg led med han og tårene trillet når jeg så hvor vondt han hadde det. Den siste gangen var det så ille at jeg bestilte røntgen av foten hans. I dag tidlig dro vi til veterinæren og bildene ble tatt. Falco hadde noen urenheter rundt leddkapsel ved skulder, ikke i selve leddkula, men rett utenfor, og albueleddet var noe 'uryddig' antageligvis på grunn av dette. Dette førte til de lynende smertene Falco fikk når foten kom i visse stillinger, dette kunne 'skjære' borti sener mm. Muskelmassen på foten var også betraktelig svekket, sammenlignet med høyre fot. Samtidig var det trolig også seneskader. Det tunge valget stod om å sette Falco på smertestillende resten av livet, eller la han få en verdig død mens han ennå logret. Det tunge valget falt på sistnevnte. Og jeg håper og tror at dette var det eneste riktige.

Jeg husker så godt første gang

Jeg så deg og mitt hjerte sa pang.

Det var kjærlighet ved første blikk

Og siden var det vi som sammen gikk.

Du vokste deg sterk og stor

Og måtte temmes litt av mor

Kjælen og trofast var du alltid

Voktet hjem og oss all din tid

Du ga meg styrke og trøst når jeg var nede

Du ga meg mange smil og mye glede

Til slutt var det du som la hodet i fanget og trengte trøst

Aldri får vi se ditt vakre vesen

Din fantastiske personlighet

Din logrende hale

Og ikke høre din glade prat.

Vi har mistet vår første

Linus har mistet sin trofaste følgesvenn

Du døde så altfor ung

Når livet skulle være på topp

I steden reiste du der 'opp'

Vi vil alltid savne deg

Vi elsket deg kjære, kjære Falco